Kulturhistorie
Troms har en mangfoldig kulturarv som dekker mer enn 12.000 år og et bredt spekter av folkegrupper og levemåter. I tillegg til storslåtte naturopplevelser, har Troms en skattekiste i de mange kulturminnene som forteller om våre nære og fjerne historie. Kulturhistorien er rik og spennende.
Et mangfoldig samfunn - Steinalder og jernalder
Det har bodd folk i Troms i mer enn 12 000 år, helt fra slutten av siste istid. Folk kom både fra sør og fra øst langs den isfrie kyststripen. I lange perioder sto havet høyere enn nå, og det var kyst og fjorder der det nå er innland. Store boplasser som var i bruk gjennom mange generasjoner vitner om stabil ressurstilgang og et velorganisert samfunn. Hustufter, graver og fangstanlegg ligger spredt over landskapet. Myter og trosforestillinger kommer frem på bergmalerier og helleristninger. I tillegg til fiske og fangst fikk sauehold etter hvert stor betydning, og boplassene fra siste del av steinalderen og fra jernalderen ligger ofte der det var god tilgang på beiteområder.
Folk i Troms hadde god kontakt med omverdenen i hele den lange tiden som kalles steinalder og jernalder. De hadde siste mote i steinredskaper laget av eksklusive bergarter som ikke finnes lokalt. Senere hadde de smykker og kokekar som var produsert langt utenfor Norden. Byggeskikk og gravskikk var også i stor grad felles innenfor det nordlige Skandinavia. Mange befolkningsgrupper møttes på Nordkalotten, og vi har hatt et fleretnisk samfunn der blant annet den samiske befolkningen etter hvert var markant til stede.
Kystbygdene i Troms har lange tradisjoner. De mange nordnorske gårdshaugene inneholder bygningsrester og bruksgjenstander fra årtusener med bosetting på samme sted, helt opp i vår egen tid. I vikingtiden lå maktsenteret i området rundt Bjarkøy og Trondenes der sagaen forteller at Tore Hund og Asbjørn Selsbane bodde.
Troms under staten - Middelalder og nyere tid
Trondenes kirke utenfor Harstad er det synlige symbolet for kongens og kristendommens ekspansjon mot nord i middelalderen. På midten av 1200-tallet var Tromsø-området en nordlig utpost for den norske statsmakten, og det ble etablert en grense ved Lyngstuva mellom norsk og russisk skatteland. Fra slutten av 1500-tallet var Troms grenseområde mellom kongeriket Sverige og kongeriket Danmark/Norge.
Tørrfiskeksport og handel var grunnlaget for fiskeværene som vokste frem langs kysten. Innbyggerne i distriktene gikk sammen om å sende «bygdefarjekter» med fisk til Bergen. Sjøsamene i Troms beholdt i denne perioden en mer differensiert næringsstruktur, mens reindrifta ble en spesialisert næring for samer på tvers av de nåværende statsgrensene.
Utover 1600-tallet ble handelen monopoliserte til kjøpmenn i Bergen, Trondheim og København. Dette resulterte i at det vokste fram en ny handelsforbindelse østover – Pomorhandelen. Forbindelsen til Russland og særlig til Arkhangelsk-området, ble et viktig innslag i nordnorsk økonomi og folkeliv frem til den russiske revolusjonen i 1917.
Fra midten av 1700-tallet kunne lokale kjøpmenn i nord få handelsprivilegier, mot at de også ble gjestgivere. Slik oppstod nær 300 handelssteder i Nord-Norge fram til begynnelsen av 1800-tallet, da byene vokste frem. Tromsø ble grunnlagt i 1794 som den tredje byen i Nord-Norge, etter Vardø og Hammerfest.
Troms har til alle tider vært et samfunn hvor folkegrupper fra ulike områder og ulike etniske grupper har møttes og levd sammen. I dag er mer enn hundre nasjonaliteter representert her. På 1700- og 1800 var det kvensk innvandring fra Finland til Troms. Fra slutten av 1700-tallet kom det innvandrere fra Gudbrandsdalen og Østerdalen og bosatte seg i innlandet. Dette var områder som hittil hadde vært i bruk av samene. Stedsnavn, dialekt og byggeskikk bærer ennå i dag sterkt preg av denne innvandringen.
Industrihistorie
To ulike typer industristeder vokste frem i Nord-Norge. Den ene typen var den mekaniske industrien, tekstilfabrikkene og den industrialiserte matproduksjonen (hermetikkfabrikker, meierier, bryggerier, verft og fiskebruk). Harstad, som fikk sine byprivilegier i 1904, var basert på slik allsidig industriell virksomhet og handel. Harstad ble også det første moderne militære hovedkvarteret i Troms.
Den andre typen industri i nord var basert på naturens mineralrikdommer. Nikkelverket på Hamn i Senja ble etablert i 1872. Her ble det første vannkraftverket i Europa bygget. De mange sporene i terrenget over hele fylket forteller om det engasjement og den optimisme som preget denne tiden. Slike spor fins det også etter temmingen av vannkraft, først på 1700-tallet fra kverner og sagbruk, og seinere fra 1900-tallets store vannkraftutbygginger. I Bardu og Målselv ble det bygd sagbruk tidlig på 1800-tallet, og den første kraftstasjonen stod ferdig i 1922.
Krigen, gjenoppbyggingen og etterkrigstidens militære markeringer
Langs hele kysten ligger det større og mindre militære installasjoner etter den storstilte byggevirksomheten som ble satt i gang under siste krig. Deler av dagens infrastruktur, spesielt veinettet, ble lagt av okkupantene, gjerne med krigsfanger som arbeidskraft. Murene etter fangeleirene finnes spredt over hele landsdelen.
I Nord-Troms ble befolkningen tvangsevakuert og det meste av bebyggelsen brent høsten 1944. Bebyggelsen i Nord-Troms og Finnmark består i dag i stor grad av de typiske gjenreisningshusene, som var resultat av den organiserte gjenoppbyggingen etter krigen.
Under Den kalde krigen fortsatte Troms å være et av Norges viktigste militærstrategiske områder. Mange tyske kystfort ble videreført, og nye store forsvarsanlegg ble bygget. De fleste anleggene er nå nedlagt, men noen brukes i museumssammenheng. Meløyvær fort i tidligere Bjarkøy kommune og deler av Frøyanlegget i Storfjord er fredet. Forsvaret er fortsatt markert til stede i fylket, med I Indre Troms som hovedbase.