Historie i Troms

I Troms er det funnet boplasser fra eldre steinalder som viser at det levde mennesker her for 10.000 år siden. Fra menneskene i steinalderen finner vi i dag en del helleristninger rundt omkring i Troms, blant annet på Skavberg på Kvaløya og Tennes i Balsfjord.

I senere jernalder og vikingtiden fantes en fastboende befolkning i Troms som bodde langt ytterkysten. Disse levde av jordbruk kombinert med fiske og fangst. Stedsnavn og kulturminner tyder på at denne bosetningen er en del av den norske felleskultur. Samtidig har vi i Nord‐Norge en annen kultur som klart er like gammel eller eldre – den samiske. Denne kulturen videreførte steinalderens fangsttradisjoner og et mer labilt bosetningsmønster, basert på årvisse flyttinger innen visse områder.

Første gang Troms dukker opp i skrevne kilder er i sagatiden. Snorres Kongesagaer nevner forholdsvis ofte folk og begivenheter også i Nord‐Norge. Mest dramatisk er beretningen om møtet mellom rikskongedømmet, representert ved Olav Haraldssøn, og storhøvdingen Tore Hund fra Bjarkøy. Tore Hund hadde en brorsønn som het Asbjørn. Han var i strid med kong Olav. I følge Snorre var Asbjørn opphavet til fiendeskapen mellom kong Olav og Tore Hund, en strid som ledet til slaget på Stiklestad.

Næringsliv i historisk tid

For Nord‐Norge var fiskeriene viktig. Tørrfiskproduksjonen for salg begynner muligens så tidlig som i løpet av 1000‐tallet og øker på utover middelalderen. Historikere har beregnet at denne eksporten sto for over 80% av hele landets eksport, dvs. at den hadde større betydning en f. eks. oljeinntektene har i dag. Både kongen, kirken og adelen søkte derfor å få del i disse rikdommene ved å skaffe seg gods og rettigheter i nord. Fra 1800‐tallet starter også utnyttelsen av polarområdene med ishavsfangst på sel, hval og pelsdyr.På 1600‐tallet får Bergen og Trondheim monopol på all handel og bytteforholdet mellom korn og fisk blir langt mer ugunstig for fiskeren. Bosetningsmønsteret endrer seg og i stedet for å fokusere ensidig på fiske legger man også vekt på jordbruk og fedrift. Den typiske nordnorske fiskerbonde oppstår. Her er det viktig å vektlegge at dette var to personer, en mannlig fisker i båten og en kvinnelig bonde på land.

Samisk og kvensk bosetning

Fra 1600‐tallet og frem mot vår tid ble de opprinnelige samiske kyst‐ og fjordbygdene utsatt for sterkt press og etter hvert fornorsket. Den tidligere halvnomadiske bosetningsform ble forlatt og erstattet av fast bosetning. Samtidig ble gårdene matrikulert og befolkningen skattlagt på normal måte.

I løpet av 1500‐ og 1600‐tallet oppstår den nåværende samiske reinnomadismen med større tamreinflokker og et fast flyttemønster mellom kyst og innland.

Hovedtyngden av kvenene kom til Norge i løpet av 1800‐tallet selv om historiske kilder viser at det nok har vært en jevn strøm av kvensk innvandring til Norge langt tilbake i tid. Disse brakte med seg egne bygningsskikker og kulturtradisjoner.

I bygdene Bardu og Målselv i Indre‐Troms ser vi også innvandrende døler fra Gudbrandsdalen og Østerdalen. Disse flyttet nordover på slutten av 1700‐tallet og begynnelsen av 1800‐tallet. Dølene har beholdt mye av sine dialekter og tradisjoner.

Byenes utvikling

I 1794 fikk Tromsø bystatus. I utgangspunktet var dette et kongebud, ikke noe som vokste frem ved egen framdrift, men utover 1800‐tallet etablerte amtmannen og biskopen seg her, samt at Tromsø fikk politi, rettsvesen og tolletat. Borgerskapet ble rekruttert fra Bergen og Trondheim, mens arbeidere, fiskere og tjenestefolk og til dels håndverkere kom fra distriktene rundt Tromsø.

I kontrast til Tromsø er Harstad en by som er grodd frem av seg selv, som et handels‐ og industristed. Harstad fikk bystatus i 1903.

Fri handel

Fra 1789 ble handelen fri, og en rekke permanente handelssteder dukker opp langs kysten – Kjerringøy ved Bodø, Sandtorg, Røkenes og Elgsnes ved Harstad, Hamnvik i Ibestad, Kløven ved Finnsnes, Lyngseidet, Havnnes, Sørkjosen og Alteidet i nord. Knut Hamsun har skildret livet ved disse handelssteder i flere av sine bøker.

Opphevelsen av handelsmonopolet førte også til at pomorhandelen med Nord‐Russland ble legalisert. De viktigste varene her var nordnorsk fisk byttet mot russisk korn, tømmer, never og andre varer, inkludert vodka. Pomorhandelen hadde sin glanstid på slutten av 1800‐tallet og stoppet brått etter revolusjonen i 1917.

Administrasjon

I 1836 kom en viktig reform, formannskapsloven, som innførte det lokale selvstyre i landet. I Troms fylke ble det opprettet 10 store primærkommuner basert på den geistlige inndelingen i prestegjeld. I løpet av 1800‐tallet ble også Troms trukket inn i det militære administrasjonssystem.

2. verdenskrig

Under 2. verdenskrig var Troms oppmarsjområde for norske og allierte styrker som kjempet ved Narvik. Da krigen startet i 1940 var Tromsø for en kort periode hovedstad i det som var igjen i det frie Norge. Kongen og Kronprinsen bodde i en hytte i Takelvdalen i Balsfjord mens generalstaben installerte seg på Nordmo gård i Målselv, og regjeringens medlemmer bodde i Balsfjord og Tromsø.

Okkupasjonsmakten var under resten av krigen aktiv i nord med kystfort på Trondenes, Gestapos hovedkvarter og konsentrasjonsleir i Tromsø, mens Kvænangen og Nordreisa ble i likhet med Finnmark utsatt for ”den brente jords taktikk”.

Etterkrigstiden ble preget av gjenreisning og oppbygging.